Hvem kan man stemme på
Alle som har stemmerett, og som har vært bosatt i riket i minst 10 år, kan velges som stortingsrepresentanter. Noen grupper kan ikke velges, blant annet ansatte i departementene og i utenrikstjenesten, samt dommere i Høyesterett.
Man stemmer på lister med kandidater fra de enkelte partiene. Hvem som skal stå på listen til de forskjellige partiene, er det deltakerne på partiets nominasjonsmøte som avgjør. Selv om velgerne kan «rette på stemmesedlene» ved å endre rekkefølgen på kandidatenes navn og sette merker ved kandidatene man ønsker å få strøket, er det i praksis små muligheter for å påvirke personsammensetningen. Den rekkefølgen partiene har satt opp, blir helt avgjørende.
Hvordan stemmer man?
Selve valget foregår ved personlig oppmøte i et valglokale på valgdagen, eller ved å avgi forhåndsstemme. Den enkelte står i dag fritt til å bestemme om man ønsker å avgi forhåndsstemme eller stemme på valgdagen. Forhåndsstemmegivningen organiseres av kommunene og kan finne sted fra 10. august til fredagen før valgdagen.
De fleste velger å avgi stemme på valgdagen, som ifølge loven skal være en mandag i september. Regjeringen bestemmer dato. Kommunestyret kan vedta at det på ett eller flere steder i kommunen skal holdes valg også søndagen før den offisielle valgdagen.
Selve stemmegivningen foregår ved at man først presenterer seg for en valgfunksjonær, som etter å ha forsikret seg om velgerens identitet, krysser av navnet i manntallslisten (dette for å hindre at samme person avgir stemme flere ganger). Velgeren går så til et avlukke hvor stemmesedlene ligger utlagt. Man velger stemmeseddelen til partiet man ønsker å stemme på, og bretter denne så ingen kan se hvilket parti man har valgt. Stemmeseddelen stemples av valgfunksjonæren før velgeren selv putter den i den forseglede valgurnen. Denne fremgangsmåten skal sikre prinsippet om hemmelige valg – ingen skal kunne se hva man stemmer.
Valgoppgjøret
I Norge har vi forholdstallsvalg. Det vil si at partiene får valgt inn representanter i forhold til hvor stor oppslutning de har blant velgerne.
Landet er delt i 19 valgdistrikter som følger fylkesgrensene. Folketallet i hvert fylke er utgangspunktet for tildelingen av antall stortingsplasser (mandater). For å sikre representasjon fra fylker med tynt befolkningsgrunnlag, brukes en utregning som kombinerer folketall med areal. Til sammen velges det 169 stortingsrepresentanter (antallet var 165 frem til den siste endringen i valgloven).
Valgordningen kan gi en «skjev» fordeling av stortingsplassene mellom partiene da valgoppgjøret skjer i hvert enkelt fylke. Når for eksempel 4-5 mandater i et valgdistrikt skal fordeles på 7-8 partier, kan ikke alle partiene bli representert. Også utregningsmåten forsterker den skjeve fordelingen ved at de store partiene gjerne blir «overrepresentert» og de små blir «underrepresentert» i forhold til stemmetallet. For å rette på dette har vi en ordning med utjevningsmandater. Disse fordeles på de partiene som har fått for få representanter i forhold til stemmeandelen på landsbasis etter at de første 150 plassene er fordelt. Hvert fylke får et utjevningsmandat slik at det totalt er 19 utjevningsmandater.
Partiene får utjevningsmandater i de fylkene hvor de var nærmest ved å vinne et mandat. Dermed blir sammensetningen av Stortinget mer i samsvar med partienes stemmetall. Det er imidlertid bare partiene som har kommet over sperregrensen – 4 prosent oppslutning på landsbasis – som kan være med å kjempe om utjevningsmandatene.