«Kamerater», eller snarere: «Proletarer i alle land, forén eder» var et av slagordene til kommunistbevegelsen i Russland. Et annet kjent uttrykk sier: «Sammen er vi sterke», og det er nettopp dette som ligger bak ideen om å gå sammen i foreninger og organisasjoner.
Retten til å organisere seg er sikret i menneskerettsloven:
Art 11. Forsamlings- og foreningsfrihet 1. Enhver har rett til fritt å delta i fredelige forsamlinger og til frihet til forening med andre, herunder rett til å danne og slutte seg til fagforeninger for å verne sine interesser.
Rundt 1850 begynte norske arbeidere å organisere seg for å bedre kårene for de mange arbeiderne. Kvinnestemmerettsforeningen ble stiftet for å oppnå alminnelig stemmerett for kvinner, og mange andre organisasjoner og foreninger ble etablert for å ivareta ulike interesser.
De aller fleste voksne i Norge er medlem av minst én forening eller organisasjon. Med organisasjon menes for eksempel idrettslag, frivillige organisasjoner som Amnesty eller Natur og Ungdom, interesseorganisasjoner som Norges Handikapforbund, og arbeidstakerorganisasjoner som Norsk Kommuneforbund eller LO. Som elev i videregående skole er du kanskje medlem av Elevorganisasjonen (www.elev.no).
Organisasjonskanalen
Vi bruker ofte begrepet organisasjonskanalen fordi organisasjonene fungerer som viktige kanaler for innflytelse og påvirkning. I dag er fag- og interesseorganisasjoner en viktig og naturlig del av den politiske hverdagen. Interesseorganisasjoner fungerer som part – det vil si at medlemmene oppfattes som spesielt berørte i visse sammenhenger. Hvis for eksempel staten ønsker å forandre skolesystemet, vil blant annet lærerorganisasjonene bli invitert til å komme med synspunkter fordi de regnes som spesielt berørte parter.
Noen vil si at det er en positiv utvidelse av demokratiet når spesielt berørte parter blir hørt og kanskje tatt ekstra hensyn til. Andre frykter at enkelte organisasjoner blir så store og mektige at de får for stor innflytelse, på bekostning av svakere grupper i samfunnet. De svakeste har heller ikke de samme mulighetene til å bygge opp en stor og profesjonell organisasjon, fordi det kan være svært ressurskrevende.
Fagorganisasjoner har viktig spesialkunnskap om sitt fagområde, som Stortinget og regjeringen trenger for å finne gode løsninger på vanskelige utfordringer. Mange organisasjoner driver regelmessig lobbyvirksomhet for å prøve å sikre medlemmenes særinteresser.
Tariff-forhandlinger og streik
Arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene er faste deltakere i såkalte tariff-forhandlinger med staten. Tariffavtalene beskriver regler for lønn og arbeidstid og mange andre viktige bestemmelser som gjelder arbeidslivet.
I første omgang er det Riksmeklingsmannen som skal mekle dersom partene ikke selv kommer til enighet om en ny tariff. Hvis mekling ikke fører frem, blir det brudd i forhandlingene. Da tar gjerne arbeidstakerorganisasjonene sine medlemmer ut i streik i et forsøk på å tvinge gjennom sine krav. Styret i fagforeningen bestemmer hvilke av medlemmene som skal gå ut i streik i første runde. Senere kan de true med å ta flere ut i streik hvis de ikke får gjennomslag for sine krav.
Som et svar på streiken kan arbeidsgiver sette i gang såkalt lockout. Det betyr at også de arbeidstakerne som ikke er tatt ut i streik, nektes å komme på jobb. Dette kan være effektivt fordi det er dyrt for fagforbundene å streike – de som streiker har ikke krav på lønn og er avhengige av at fagforbundet kan gi medlemmene penger til å leve av så lenge streiken eller lockouten varer. Pengene et forbund har til slike formål kalles streikekasse.
Dersom noen andre forsøker å gjøre jobben som de streikende skulle ha gjort, kalles det streikebryteri.
Dersom streiken medfører fare for liv og helse, kan regjeringen gripe inn i konflikten. Det gjør de ved såkalt tvungen lønnsnemnd (også kalt voldgift). Det vil si at regjeringen setter ned en nemnd (en gruppe mennesker) som bestemmer hva den nye tariffen skal inneholde. Det vil både arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene helst unngå – de vil jo gjerne bestemme dette selv.
Les om hvordan ungdommene i organisasjonen «Se Oss, Hør Oss» (SOHO) fikk ny behandling av sine søknader om oppholdstillatelse.
Tariffavtaler er som regel tidsbestemte, det vi si at de varer ett eller to år. Når en tariffavtale utgår, forhandler partene (arbeidsgivere og arbeidstakere) om en ny avtale. Mange av punktene i avtalen, særlig de som gjelder arbeidstakernes rettigheter, blir opprettholdt eller forbedret i forhandlingene. Tariff-forhandlingene dreier seg ofte om lønn, og mange snakker derfor om vårens «lønnsforhandlinger» istedenfor tariff-forhandlinger.
Det er likevel ikke alltid lønn som er det vanskeligste punktet i forhandlingene. Våren 2004 var det den såkalte transportarbeiderstreiken som var den store tariff-konflikten. Denne streiken handlet mer om et prinsippspørsmål enn egentlig om lønn.
Det er nemlig slik at tariffen gjelder likt for alle som jobber inne samme tariffområde (i dette tilfellet alle transportarbeidere), enten de er fagorganiserte eller ikke. Dette ville Transportarbeiderforbundet ha en slutt på. Medlemmene var lei av «gratispassasjerene» som fikk de samme godene uten å bidra til foreningens arbeid (ved for eksempel å betale medlemsavgift). For at det skulle lønne seg å være medlem, krevde forbundet en ny tariff hvor medlemmer skulle få mer lønn enn ikke-medlemmer.
Dette ville ikke arbeidsgiver gå med på, fordi de på sin side mente at prinsippet om «lik lønn for likt arbeid» måtte overholdes. Å gi mer lønn til medlemmer ville heller ikke være forenlig med prinsippet om organisasjonsfrivillighet.
24. mai 2004 meldte NTB at: «Hygieneartikler, bleier og en rekke tørrvarer er nå vanskelig å oppdrive mange steder i landet. Helsetilsynet får daglige rapporter fra fylkene. Søndag var det foreløpig ikke registrert fare for liv og helse. […] Transportarbeiderforbundet står fast på sitt krav om et eget tillegg til fagorganiserte på 1,4 prosent, mens arbeidsgiverne er like klare på at de ikke vil betale «ulik lønn for likt arbeid». Streiken har nå vart i fire uker og fem dager.»
Ofte er det uskyldige parter som rammes av streiken. I tillegg til at butikkene fort ble tomme for varer som var viktige for mange mennesker, rammet transportarbeiderstreiken også alle matvareprodusentene og grossistene som ikke fikk kjørt ut sine varer til butikkene.
Eksempler fra ulike avisartikler våren 2004: «Tirsdag ble Prior nødt til å sende permitteringsvarsel til alle sine 1.400 ansatte (…) Årsaken er at flere millioner egg råtner på lager på grunn av transportarbeiderstreiken, melder Kanal 24.» «Kjøttindustrien ble hardt rammet av vårens transportstreik. Omsetningstapet var på rundt 100 millioner, og tapet i samlet resultat på rundt 30 millioner […]. Administrerende direktør Oddbjørn Flataker […] måtte kutte i arbeidsstokken.» «Stranda Spekemat tapte store markedsandeler til konkurrenten Gilde, som har egen distribusjon og ikke ble rammet av transportstreiken, sier daglig leder Ivar Rimstad til NRK. […] Vårens streikegeneral Per Østvold angrer likevel ikke på streiken og utelukker ikke en ny streik om to år.»