Se for deg forsiden på en stor løssalgsavis: «Finansminister Tom Pung mistenkt for skattesvindel». Du kjøper avisen og leser at finansministeren skal ha latt være å føre opp inntektene fra to uker med vedhogst på selvangivelsen i 1968. Avisen følger opp med flere artikler om finansministerens privatøkonomi i dagene som kommer, og man får inntrykk av at Tom Pung ofte har hatt urent mel i posen. Ingen av påstandene kan bevises, og Pung nekter for at de er sanne. Han velger likevel å trekke seg som finansminister kort tid etterpå. «Det er umulig for meg å fortsette som finansminister etter all den negative oppmerksomheten som er blitt rettet mot meg», sier en gråtkvalt Pung i et intervju på Dagsrevyen.
Dette er et eksempel på medienes makt – makten til å opptre som «vaktbikkjer» og rette søkelyset mot saker de mener er kritikkverdige. En viktig oppgave er å kontrollere politikere og andre makthavere, og mediene kalles derfor ofte for den fjerde statsmakt. De tre andre statsmaktene er Stortinget, regjeringen og domstolene.
Dagsordenmakt
Årsaken til at mediene har makt, er ganske enkelt at de når ut til mange mennesker og dermed setter saker på dagsordenen. De fleste nordmenn er i kontakt med massemedier som aviser, TV, radio og Internett flere ganger i løpet av en dag. Ofte tar vi utgangspunkt i medieoppslag når vi diskuterer med andre, og dette gjelder selvsagt også politikere. I Stortingets spørretime, der stortingsrepresentantene stiller spørsmål til regjeringen, ser vi ofte at spørsmålene baseres på medieoppslag. Derfor er det mange som går til mediene hvis de ønsker å påvirke politikernes beslutninger. Hvis sakene får stor mediedekning, er politikerne nødt til å forholde seg til dem.
Fremtredende medieforskere har lenge ment at mediene ikke har stor betydning for hva folk mener om ulike spørsmål, men at de først og fremst har betydning for hva folk mener noe om. Forskning viser imidlertid at ved stortingsvalget i 2001 var mediene også i stor grad med på å påvirke velgernes oppfatninger av ulike politiske spørsmål. (Bernt Aardal, Anne Krogstad og Hanne Marthe Narud (red.): «I valgkampens hete», 2004).
Under valgkamper er mediene svært viktige. Få velgere leser partienes programmer, de fleste baserer seg på politisk informasjon fra TV, aviser, radio og Internett. Medienes utvalg av politiske saker er derfor med på å påvirke hvilke saker velgerne oppfatter som viktigst. Dette kan igjen ha en positiv effekt for de partiene som er mest opptatt av disse sakene. Ved stortingsvalgene i 1997 og 2001 ventet nesten halvparten av velgerne med å bestemme seg for hva de skulle stemme til under valgkampen, og det viser at mediene kan ha stor påvirkningskraft.
«Vær Varsom»-plakaten
Det hender at mediene blir beskyldt for å «gå over streken», for eksempel ved å henge ut enkeltpersoner eller gi gale fremstillinger av noe som skjer. For å forsøke å forhindre overtramp, har pressen selv formulert «Vær Varsom»-plakaten, som gir regler for hvordan mediene bør opptre.
Dersom Pressens Faglige Utvalg (PFU) mener at for eksempel en avis ikke har fulgt reglene, og dermed «brutt god presseskikk», må avisen opplyse leserne om dette.
Det er et mål for pressen å avdekke feil og mangler ved å drive undersøkende journalistikk, eller «gravejournalistikk», som det også kalles. Det betyr at journalistene selv klarer å «grave frem» viktige saker som de kan undersøke nærmere, istedenfor å for eksempel bare gjengi innholdet i pressemeldinger. Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP) prøver å inspirere til dette, blant annet ved å dele ut SKUP-prisen til en eller flere journalister hvert år.
Helt siden 1814 har mediene – først avisene, deretter radio, TV og Internettmedier – interessert seg for arbeidet i Stortinget. De første årene var det riktignok svært få aviser i Norge, men mot andre halvdel av 1800-tallet ble stadig flere aviser opprettet. Under striden om parlamentarismen, som fikk sitt gjennombrudd i 1884, begynte mange aviser å støtte enten venstre- eller høyresiden. Dette ble begynnelsen på partipressen; det vil si at de fleste avisene støttet et politisk parti. Avviklingen av partipressen tok lang tid, og startet rundt 1970-tallet. I dag er den klassiske partipressen avskaffet, men fortsatt er det mulig å se at enkelte aviser på leder- og kommentarplass har et politisk ståsted – selv om dette i liten grad gir seg utslag i nyhetsformidlingen.
I radio og på TV har man imidlertid alltid forsøkt å gi en så objektiv fremstilling av politiske saker som mulig, selv om mange hevder at dette ikke alltid har vært helt vellykket. De første årene NRK radio eksisterte, var man svært forsiktig med å ta opp politiske spørsmål. I de første årene etter at NRK TV ble offisielt åpnet i 1960, var valgsendingene preget av partiene selv – programledernes oppgave var først å fremst å passe på at partiene overholdt sin utdelte taletid.
I dag er det i stor grad TV-kanalene som legger premissene for valgsendingene, og partiene er nødt til å rette seg etter dette. Allerede i 1995 uttalte TV 2 at kanalen selv skulle bestemme hvilke partier som skulle få delta i sendingene, og hvilke personer som skulle representere de enkelte partiene i hver debatt. Etter hvert har også NRK begynt å følge den linjen, og ved stortingsvalget i 2001 ble kanalen kritisert for å ha nektet både Kystpartiet og RV å delta i den avsluttende partilederdebatten.
Det er blitt vanlig å benytte kommunikasjonsbyråer for å få gjennomslag i mediene. Disse byråene er eksperter på å utforme informasjon på en slik måte at journalistene blir interessert, og dette gir dem mye makt. Flere tidligere journalister og politikere jobber for ulike kommunikasjonsbyråer, og de kjenner ofte medienes rutiner svært godt. Enkelte mener at byråene kan utgjøre et demokratisk problem fordi det koster mye penger å benytte seg av dem – dermed blir det vanskelig for mindre ressurssterke organisasjoner og personer å kjøpe tjenestene deres.
Kommunikasjonsbyråene jobber også direkte mot politikerne for å forsøke å påvirke beslutninger.
