De tre norske statsmaktene – Stortinget, regjeringen og domstolene – har ulike oppgaver. Stortinget har den lovgivende, bevilgende og kontrollerende makten. Det vil si at Stortinget vedtar lover, bevilger penger og kontrollerer regjeringen.
Regjeringen er den utøvende makt, og det betyr at regjeringen utfører Stortingets vedtak. Hvis Stortinget for eksempel bestemmer at skattene skal økes, er det regjeringens oppgave å sørge for at dette blir gjennomført i praksis. Det er imidlertid regjeringen som foreslår de fleste vedtakene som blir gjort i Stortinget – regjeringen har det politiske initiativet, selv om alle stortingsrepresentantene kan fremsette representantforslag (dokument nr. 8-forslag).
Den dømmende makt – domstolene – dømmer på bakgrunn av lovene som er vedtatt i Stortinget.
Grunnloven fra 1814 bygget på et maktfordelingsprinsipp: De tre statsmaktene skulle være separate institusjoner som ikke grep inn i hverandres arbeid. Av den grunn var det for eksempel forbudt for statsrådene å møte i Stortinget. Forholdet mellom Stortinget og regjeringen har imidlertid forandret seg etter at Grunnloven ble skrevet. I tiden etter at statsrådene fikk adgang til Stortinget i 1884 har vi fått et parlamentarisk system i Norge. Det innebærer at regjeringen står til ansvar for Stortinget, og må – hvis den er i mindretall – rette seg etter Stortingets vedtak. Det er som regel det eller de største partiene på Stortinget som danner regjering.
Først i februar 2007 ble sentrale parlamentariske prinsipper som regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget, og plikt til å søke avskjed etter mistillitsvotum, grunnlovsfestet. Før dette bygget parlamentarismen i Norge på sedvane. Konstitusjonell sedvanerett er regler som til stadighet har vært fulgt, slik at de etter hvert er blitt oppfattet som rettslig forpliktende.
Maktfordelingsprinsippet stammer fra den franske filosofen Montesquieu, som i 1748 utga boken «Lovenes ånd». Montesquieu mente at det alltid var stor fare for at maktpersoner ville misbruke makten sin, og at det derfor var nødvendig å innføre en ordning der «makt stanser makt». Han skrev at det er tre typer makt i staten – den lovgivende, den utøvende og den dømmende – og at disse må fordeles på ulike hender hvis man skal unngå tyranni.
Montesquieus tanker fikk stort gjennomslag, og var med på å påvirke arbeidet med den norske grunnloven. 1814-grunnlovens fordeling av den lovgivende makt til Stortinget, den utøvende makt til Kongen og domsmyndigheten til domstolene samsvarer i stor grad med Montesquieus tanker.
Årlige storting
Forholdet mellom statsmaktene forandret seg i løpet av 1800-tallet. I begynnelsen møttes Stortinget bare hvert tredje år, noe som ga kongen mye makt på bekostning av de folkevalgte. I 1869 ble årlige storting innført. På denne tiden startet også Johan Sverdrup sitt arbeid for å styrke Stortingets makt, og det ble fremsatt et grunnlovsforslag om å gi statsrådene mulighet til å delta i Stortingets forhandlinger. Kongen hadde tidligere foreslått dette fordi han mente det kunne gi regjeringen større makt overfor Stortinget. Etter at maktbalansen var i ferd med å bli forskjøvet, var det derimot Stortinget som ønsket lovendringen fordi det ville gjøre det lettere for Stortinget å kontrollere regjeringens politikk. Nå var kongen imot.
Forslaget om at statsrådene kunne møte i Stortinget ble vedtatt for første gang i 1872. Forslaget, i en litt annen versjon, ble vedtatt igjen i 1874, 1877 og 1880. Hver gang nektet kongen – etter regjeringens råd – å sanksjonere (godkjenne og underskrive); selv mente han at han hadde et absolutt veto mot grunnlovsendringer. Stortingsflertallet mente imidlertid at kongen ikke hadde noen vetorett i grunnlovssaker – i hvert fall ikke noe annet enn et utsettende veto. 9. juni 1880 vedtok Stortinget at grunnlovsendringen skulle være lov, til tross for manglende sanksjon fra kongen.
Riksrett
Ved valget i 1882 fikk de som tilhørte Venstre-grupperingen et stort flertall i Stortinget, og de benyttet muligheten til å sette bare venstremenn inn i Lagtinget. Inntil den nye riksrettsordningen ble vedtatt i 2007, utgjorde Lagtinget riksretten sammen med Høyesterett. Venstremennene var også i flertall i Odelstinget. Det ble reist riksrettssak mot regjeringen Selmer, blant annet fordi den hadde nektet å kunngjøre og iverksette 9. juni-beslutningen. I 1884 ble regjeringen dømt, og kongen måtte til slutt godta at Venstre-leder Johan Sverdrup dannet ny regjering. I årene som fulgte ble det parlamentariske prinsipp innarbeidet i det norske politiske systemet.
Da Stoltenberg II-regjeringen ble dannet høsten 2005, fikk Norge den første flertallsregjeringen på 20 år. Det betyr at regjeringen har stort makt i forhold til Stortinget. Tidligere har mange vært bekymret over den motsatte situasjonen – at stortingsflertallet har hatt for stor makt over mindretallsregjeringene.