Den foreløpig siste nasjonale folkeavstemningen i Norge ble holdt 28. november 1994, da 52,2 prosent av de fremmøtte stemte nei til norsk medlemskap i EU. Denne avstemningen var den sjette i nyere norsk historie. Tidligere var det holdt to avstemninger i 1905 (om oppløsning av unionen med Sverige og tilbudet til prins Carl av Danmark om å bli norsk konge), avstemningene om brennevinsforbudet i 1919 og 1926, og EF-avstemningen i 1972. (EF skiftet senere navn til EU).
Uttrykkene folkeavstemning og referendum brukes ofte om hverandre, og betyr at alle med stemmerett tar stilling til ett bestemt politisk spørsmål. Det er Stortinget som bestemmer om en sak er så viktig at den bør legges frem for folket gjennom en folkeavstemning.
Det står imidlertid ingenting om folkeavstemninger i Grunnloven, og avstemningene er derfor ikke bindende. De er kun rådgivende, og det betyr at politikerne ikke er nødt til å ta hensyn til avstemningsresultatet.
Det er uenighet blant politikerne om hvordan folkets råd skal tolkes. Noen stortingsrepresentanter mener at det for eksempel må være et ja-flertall i alle landets fylker ved en ny avstemning om EU-medlemskap før de selv stemmer ja i Stortinget. Andre mener det er nok at det blir et ja-flertall i folket. Flere ganger har det vært foreslått å omtale folkeavstemninger i Grunnloven, men hittil har ikke dette fått gjennomslag i Stortinget.
De seks folkeavstemningene som ble holdt i det forrige århundre omhandlet ulike politiske saker. I 1905 ble folket først spurt om man var enig i oppløsningen av unionen med Sverige. Bare 184 personer stemte imot; 368 208 stemte for. Kvinner hadde ikke stemmerett, men det ble samlet inn hele 244 765 underskrifter fra kvinner som støttet unionsoppløsningen. Senere samme år ble folket spurt om man var enig i forespørselen til prins Carl av Danmark om å bli Norges konge. 259 563 stemte for og 69 264 stemte imot. Prinsen skiftet navn til Haakon VII da han ankom Norge som konge. I 1919 svarte 62 prosent av de fremmøtte ja til å innføre forbud mot brennevin og sterk hetvin i Norge. I 1926 ble det 56 prosent flertall for å oppheve dette forbudet.
Etter forbudsavstemningen gikk det 46 år før folket igjen ble rådspurt – denne gangen om medlemskap i EF. 53,5 stemte imot i 1972, og det ble også nei-flertall i 1994. Begge gangene var det flertall i folket mot et forslag som hadde flertall på Stortinget. I 1972 gikk Trygve Bratteli (Arbeiderpartiet) av som statsminister fordi folket ikke fulgte regjeringens råd i EF-saken.
Det er liten tvil om at spørsmålet om norsk medlemskap i EU igjen vil komme på dagsordenen, og enkelte mener at vi da bør holde to avstemninger: Først om vi skal søke medlemskap, deretter om vi eventuelt skal si ja eller nei til medlemskap.