Demokratiets grunnidé er at man gjennom en fri og åpen diskusjon skal kunne påvirke beslutninger som angår egen livssituasjon. I dette ligger det også et ideal om politisk likhet, som innebærer at alle borgere skal ha de samme formelle rettighetene. Demokrati er en styreform der retten til å ta beslutninger skal utgå fra folket.
Stortinget er et nasjonalt folkevalgt organ. Det betyr at folket gjennom deltakelse i valg utpeker hvem som skal representere deres interesser på Stortinget. Dette kalles representativt demokrati. Det representative demokratiet er basert på ulike former for politisk deltakelse. Med politisk deltakelse mener vi handlinger og aktiviteter som utføres med et mål om å påvirke beslutningene i de folkevalgte organene. Å benytte stemmeretten sin ved et valg, eller å delta i en politisk aksjon, er eksempler på slik politisk deltakelse.
I det norske demokratiet har vi også innslag av såkalt direkte demokrati, men det benyttes svært sjelden. Direkte demokrati betyr at folket gjennom en folkeavstemning forteller politikerne hva de mener om en konkret sak. Slike folkeavstemninger er kun rådgivende.
Maktfordelingen mellom lovgivende, utøvende og dømmende organer er vesentlig i det norske demokratiet. Tredelingen av makt mellom uavhengige organer som kan kontrollere hverandre hindrer maktkonsentrasjon og maktmisbruk.
Grunnleggende prinsipper i demokratiet:
- én person har én stemme
- frie og hemmelige valg
- valg mellom konkurrerende partier
- valgt lovgivende forsamling
- flertallsbeslutninger i folkevalgte organer
Deltakelse i demokratiet er vesentlig for at det skal holdes levende og at det videreutvikles. Derfor skaper lav valgdeltakelse og lav oppslutning om politiske organisasjoner bekymring, og betegnes som et demokratisk problem.
Fremveksten av demokrati i Norge
Også i Norge har demokratiet røtter langt tilbake i tid. Allerede før år 800 møttes frie menn på allting for å diskutere rettslige og politiske saker. Det var også disse alltingene som ga kongene sin lovmessige makt. Omkring 900-1030 ble det dannet lagting for hele landsdeler hvor det ble avsagt dommer og laget lover.
Grunnlovsfedrenes ideologi i 1814 var den liberale rettsstat. Den franske rettsfilosofen Montesquieus lære om maktens deling var viktig inspirasjon for Eidsvollsforsamlingen. Ifølge maktfordelingsprinsippet skulle lovgivende, utøvende og dømmende makter balanseres mot hverandre.
Det andre ideologiske elementet var det demokratiske. Den offentlige maktutøvelse skulle være forankret i folket selv. Den norske forfatningen var den mest demokratiske i det samtidige Europa. Det grunnleggende prinsippet var én person – én stemme, utøvet ved frie, hemmelige og periodiske valg. Slik var demokratiet som idé, men enda ikke som politisk realitet. Allmenn stemmerett for menn ble innført i Norge i 1898, for kvinner i 1913.
Folkesuverenitet
Siden 1814 har det stått i Grunnloven at «Folket udøver den lovgivende Magt ved Stortinget», som et klart uttrykk for en folkesuverenitetsidé. Den politiske makten utgår fra folket. Men under unionen med Sverige (1814–1905) utøvet kongen sin myndighet uavhengig av Stortinget, og han kunne fatte beslutninger i strid med de råd han fikk av sine statsråder. Dette forårsaket en maktkamp mellom Stortinget og kongen.
Det norske politiske systemet gjennomgikk dramatiske endringer på slutten av 1800-tallet, og på begynnelsen av 1900-tallet. Tre forhold var særlig viktig for utviklingen av det norske demokratiet:
- parlamentarismens gjennombrudd
- den allmenne stemmeretten for både kvinner og menn
- fremveksten av stabile og sterke politiske partier
Viktige demokratiske rettigheter ble etter hvert gjeldende, for eksempel at folkets representanter skulle utpekes gjennom allmenne, direkte og hemmelige valg. I vår valgordning kombineres disse grunnleggende rettighetene med plikter. Dette betyr at borgerne ikke bare har en plikt til å stille til valg, men også at de som velges må utføre de oppgavene vervet som folkevalgt medfører.
Partier
Kampen om allmenn stemmerett og demokrati på slutten av 1800-tallet medførte at de sterke og disiplinerte partiorganisasjonene ble en viktig del av politikken. Det norske folkestyret har siden vært kjennetegnet av sterke politiske partier og brede folkelige bevegelser. Det er partiene som, gjennom sine politiske programmer, konkurrerer om borgernes stemmer.
