Tidligere var det annerledes. Det fantes ikke noen politiske partier i Norge i 1814, og følgelig er ikke partiene nevnt i den opprinnelige grunnlovsteksten. Først i 1984 ble partiene nevnt i Grunnloven.
Heller ikke i Stortingets forretningsorden, som inneholder bestemmelser om hvordan Stortinget organiserer seg og arbeider, står det mye om partienes stortingsgrupper. Etter at de første partiene – Venstre og Høyre – ble stiftet i 1884, har imidlertid partiene spilt en svært viktig rolle i det norske demokratiet.
Når man stemmer ved valg, er det partienes lister som plasseres i stemmeurnene. I sine partiprogrammer har partiene tatt stilling til ulike politiske spørsmål, og partienes standpunkter er også i stor grad blitt kjent gjennom mediene. På denne måten har partiene markedsført sine standpunkter og gitt velgerne mulighet til å ta stilling til dem.
Etter valget fatter politikerne fra de ulike partiene beslutninger på vegne av velgerne – de representerer velgernes interesser. Representantene på Stortinget er med i partigrupper, der medlemmene diskuterer og tar stilling til aktuelle politiske spørsmål.
Partiene kan også betraktes som «skoler i demokrati». Gjennom partiene får politisk interesserte mennesker mulighet til å skaffe seg erfaring med politisk arbeid, og partiene er også med å skape interesse for politikk blant vanlige velgere.
For å kunne starte et politisk parti og få det registrert, må man samle inn 5000 underskrifter til støtte for partiet. Det finnes mange registrerte partier i Norge, men få av dem får stor oppslutning ved valg.
Allerede på midten av 1800-tallet ble det snakket om politiske partier i Norge, men dette var kun grupper som samlet seg om visse interesser. Innad i de ulike samfunnsklassene – bønder, borgere og embetsmenn – hadde de mange felles ønsker og behov.
Det var embetsmannsklassen som regjerte landet sammen med kongen, og regjeringen var i stor grad uavhengig av Stortinget. På denne tiden var det flest bønder i Norge, og bondeopposisjonen begynte å samle seg. I 1851 prøvde Johan Sverdrup å samle opposisjonen i en klubb, men det endte med at klubben ble oppløst. I 1859 ble forsøket gjentatt, og Reformforeningen – det første forsøk på å skape et organisatorisk samarbeid mellom liberale byrepresentanter og bøndene – ble opprettet.
Heller ikke dette forsøket ble noen suksess, men mot slutten av 1860-årene ble det skapt et samarbeid gjennom bondevennforeningene.
Under striden om statsrådenes adgang til Stortinget i andre halvdel av 1800-tallet, ble betegnelsen «venstre» og «høyre» mye brukt. Partiene Venstre og Høyre ble imidlertid ikke stiftet før i 1884.
Venstre ønsket å utvide stemmeretten til de lavere samfunnslagene i sin kamp mot Høyre, men i 1887 dannet arbeiderne sitt eget parti: Det forenede norske Arbeiderparti, senere Det norske Arbeiderparti.
I motsetning til Høyre og Venstre ble ikke Arbeiderpartiet dannet med utgangspunkt i grupper som allerede var representert på Stortinget. I 1919 ble Arbeiderpartiet medlem av Komintern, som var en internasjonal sammenslutning under ledelse av det sovjetiske kommunistpartiet. Dette førte til at en moderat fløy brøt ut og dannet Norges Sosialdemokratiske Parti i 1921. Da Arbeiderpartiet gikk ut av Komintern i 1923, brøt en ny gruppe ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). I 1927 ble Arbeiderpartiet og de mer moderate sosialdemokratene samlet igjen, og partiet ble for første gang det største på Stortinget.
Bondepartiet (som skiftet navn til Senterpartiet i 1959) ble stiftet i 1920 etter en splittelse i Venstre. I 1933 førte en ny Venstre-splittelse til dannelsen av Kristelig Folkeparti.
I 1961 ble et helt nytt parti – Sosialistisk Folkeparti (SF) – representert på Stortinget. SF ble startet av utbrytere fra Arbeiderpartiet som lenge hadde vært uenig i partiets utenriks- og forsvarspolitikk, særlig NATO-medlemskapet. Under kampen mot EF (senere EU) på begynnelsen av 1970-tallet samarbeidet SF med andre deler av venstresiden i norsk politikk, og ble deretter med i Sosialistisk Valgforbund (SV), som ble dannet før valget 1973. SV ble omdannet til Sosialistisk Venstreparti (SV) i 1975. SF gikk opp i dette og opphørte som eget parti i 1976. SV ble imidlertid på mange måter en fortsettelse av SF.
I 1973 ble Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) dannet, og partiet ble representert på Stortinget samme år. I tråd med navnet var dette et parti som henvendte seg til folk som var misfornøyd med skattenivået i Norge. Anders Lange døde i 1974, og partiet skiftet navn til Fremskrittspartiet i 1977.
Arbeidernes Kommunistparti (AKP) ble stiftet i 1973. Til 1990 hadde partiet tilleggsbetegnelsen marxist-leninistene (m-l), og tilhengerne ble gjerne kalt «m-l-ere». Partiet hadde sitt utgangspunkt i Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF), som i 1969 brøt med Sosialistisk Folkeparti. AKP stilte ikke til valg under eget navn, men var i 1973 med på å danne Rød Valgallianse (RV). RV, som opprinnelig var en allianse av AKP (m-l) og uavhengige sosialister, ble et eget parti i 1991. Partiet var representert på Stortinget med én representant i perioden 1993–97. I 2007 ble AKP og RV slått sammen til ett parti: Rødt.
Kystpartiet (tidligere Tverrpolitisk Folkevalgte) var representert på Stortinget med én representant i perioden 1997–2005.