Eksemplet over er ikke hentet fra virkeligheten, men det er svært vanlig at folk benytter aksjonskanalen for å markere hva de mener. I likhet med folkeavstemninger er aksjoner en form for direkte demokrati – aksjonistene gir klart uttrykk for hva de mener om en bestemt sak. Disse kanalene er likevel en del av det indirekte demokratiet vi har i Norge, der folk velger representanter som igjen fatter beslutninger på vegne av dem.
Demonstrasjoner
Det er mange former for aksjoner – underskriftskampanjer, støtteaksjoner og boikotter er noen eksempler. Demonstrasjoner er et mye brukt virkemiddel. Et eksempel på dette er demonstrasjonen på Youngstorvet i Oslo 15. februar 2003, da hele 60 000 personer møtte opp for å vise motstand mot USAs planer om å invadere Irak.
Demonstrasjoner er ofte tverrpolitiske – det vil si at de samler en mengde personer med ulike politiske ståsteder for å kjempe for en felles sak. Aksjonskanalen skiller seg derfor fra «rutinepolitikken», som foregår i de vanlige politiske kanalene som storting og regjering, og har sitt utspring i de politiske partiene.
Hjelp fra mediene
Aksjonskanalen er som regel svært avhengig av hjelp fra massemediene. En demonstrasjon som får lite medieoppmerksomhet, er mindre virkningsfull enn en demonstrasjon som blir mye omtalt. Det er vanskelig å måle effekten av aksjoner, men det er grunn til å tro at en vellykket politisk aksjon med mange deltakere kan være med på å påvirke politikerne. Kvinner og ungdom deltar mer i aksjoner enn middelaldrende menn.
En vanlig feil mange demonstranter begår, er å være altfor sent ute. Ettersom de fleste politiske saker er avgjort etter at fagkomiteene har tatt stilling til dem, er det for sent å demonstrere den dagen de skal opp til votering (avstemning) i Stortinget. Jo tidligere man begynner, jo større er sjansen for å få gjennomslag.
Fordi aksjoner stort sett dreier seg om bestemte saker, ikke langsiktige politiske mål, kalles aksjonsgrupper ofte ad hoc-bevegelser. Ad hoc er latin for «til dette», det vil si at man bare konsentrerer seg om ett bestemt formål. Mange aksjonsformer er lovlige, men det er også mange eksempler på ulovlige aksjoner. Dette kalles sivil ulydighet, og kan for eksempel dreie seg om ulovlige demonstrasjoner og trafikkblokader.
En samlebetegnelse for både lovlige og ulovlige demonstrasjoner er irregulær politikk – politikk som bedrives utenfor de vanlige arenaene som for eksempel kommunestyrer og storting. Mange har hevdet at aksjonskanalen innebærer en utvidelse av demokratiet fordi den gir ressurssvake mennesker en mulighet til å fremme sitt syn overfor de ressurssterke og den politiske eliten. Denne «grasrothypotesen» er imidlertid ikke blitt bekreftet av forskerne. Det viser seg at det er de som fra før er mest politisk engasjerte som i størst grad benytter seg av aksjonskanalen.
En berømt aksjon er demonstrasjonen mot utbyggingen av Alta-vassdraget, som ble vedtatt av Stortinget i 1978. Utbyggingen ville gå ut over reindriftssamenes rettigheter. I 1979 ble det reist en lavvo (sametelt) utenfor stortingsbygningen der sultestreikende samer skulle minne stortingsrepresentantene om hvilke konsekvenser utbyggingsvedtaket hadde for samene. I 1980 behandlet Stortinget saken for tredje gang, og vedtok at utbyggingen skulle gjennomføres – til tross for protestene.
